Tilbakeblikk til Myanmar

Denne teksten ble publisert i Studvest i uke 18, 2016 og ble skrevet da jeg var praktikant ved den norske ambassaden i Myanmar våren 2016. 

Svetten renner, hjertet pumper og jeg er så varm at det nesten svartner for meg. Gjennom sammenbitte tenner presser jeg luft ut, mens jeg slår underarmen så hardt jeg kan mot boksebagen. «Left, right, uppercut» nesten mumler treneren, som støtter boksebagen og også biter tenne sammen. Ikke fordi han er sliten, men fordi munnen hans er full av rødt spytt fordi han tygger betelnøtt. Selv om sola har gått ned for en time siden er det rundt 30 grader og mellom slagene lurer jeg på om det egentlig er sunt å trene i denne varmen.

Jeg er i Myanmar og Myanmar Lethwei – boksing der det meste er lov, har blitt en del av uken min. Foreløpig slåss jeg kun mot egen kondisjon og psyke, mens en rekke av klubbens medlemmer er noen av Myanmars beste og har stadig både fått og delt ut blåveiser og sprukne overlepper. De er ikke de eneste som sloss. Fram til for et par uker siden satt det flere hundre politiske fanger i Myanmarske fengsler, enten dømt til lange soningstider eller i vente på en rettssak som aldri tar slutt. Blant de politiske fangene er mange studenter som har demonstrert fredelig mot nye utdanningslover. Da den nye regjeringen trådde i kraft ble heldigvis mange av fangene sluppet fri og det internasjonale samfunnet, samt befolkningen i Myanmar håper at dette er starten på en reell demokratisering av landet.

Myanmar, tidligere kalt Burma, har vært et av verdens mest lukkede land, er et av verdens fattigste og det pågår fortsatt væpnet konflikt mellom etniske grupper og den statlige militære hæren i flere områder av landet. I november i fjor vant Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy valget og denne våren har partiet dannet regjering. Landet er i forandring og forventningene blant befolkningen og det internasjonale samfunnet er store.

Jeg er ikke i Myanmar hovedsakelig for å bokse, jeg er en av to studentpraktikanter på den norske ambassaden. I Myanmar har den norske ambassaden tatt ledelsen i et helt unikt prosjekt der de nordiske ambassadene eller diplomatiske tilstedeværelsene deler kontorer og administrasjon. Vi er fire land samlet i åpent kontorlandskap i The Nordic House, noe som gir meg som praktikant mulighet til å se hvordan den norske og de nordiske landene arbeider utenriks. Som praktikant er ingen dag lik. Den ene dagen er jeg med på spennende møter i regi av FN, en partnerorganisasjon eller NGO, mens jeg andre dager jobber med hjemmeside eller arkiv. Ambassaden har i tillegg til ambassadøren kun tre diplomater, dermed får en som praktikant ofte store oppgaver og mulighet til å jobbe selvstendig. Det er både spennende og utfordrende.

 I bakgården, der boksetimene blir holdt, nærmer klokken seg åtte. Treneren åpner og knyter loghyen sin, tøystykket han har rundt beina, på nytt. Selv om mye på rekordtid har blitt endret og modernisert i dette mangfoldige landet er en del tradisjoner holdt vedlike. De fleste kvinner og menn går med det tradisjonelle loghy-skjørtet, kvinner og barn går med tanaka i ansiktet; en gul krem laget av bark, de fleste tygger betelnøtt og å være politisk aktiv er ikke helt uproblematisk.

Gjennomvåt av svette takker jeg for timen, rusler ut i gata, får tak i en taxi, avtaler pris og suser av gårde uten bilbelte og bekymringer. Jeg er halvveis i praktikantoppholdet og tiden i dette spennende landet går skremmende fort!

Å dra og å komme tilbake

Dette skrev jeg omtrent to måneder etter at jeg kom hjem fra Vestbredden: 

Nå er det snart to måneder siden jeg dro over grensen fra Vestbredden, gjennom Israel og hjem til Norge. Etter å ha vært borte i en lengre periode er det alltid litt rart å komme tilbake til det gamle vante. For meg har det vært 3 innholdsrike, lærerike og spennende måneder og jeg har opplevd masse; hjemme er det meste som før. Noen nye stoler på kjøkkenet, ny årstid, noen nye reklamer på TVen, men ellers er det meste som det alltid har vært.

Å komme tilbake til studielivet i Bergen var nesten enda rarere. Her føler jeg at jeg bare har vært borte noen uker, og når folk kommenterer at jeg er «tilbake» synes jeg nesten at det er rart – for jeg har jo bare vært borte i sommerferien sånn som dem? Eller helt sånn var det jo ikke.

Hele oppholdet i Palestina føles både så nært og fjernt på samme tid.  Det er som om hele opplevelsen tilhører en annen virkelighet og at tiden hjemme stoppet mens jeg var borte. Det er fint og litt rart at et halvt år kan være så mye og så lite på samme tid.

Albumet med bilder som jeg la ut på facebook heter «When you are aware, you have a responsibility to act», men det er ikke alltid like lett å gjøre noe som føles meningsfullt. Jeg er så liten og verdens problemer er så uendelig store og uløselige, og selv om jeg mener at man har et handlingsansvar når man vet at ting ikke er som de skal så er ikke verdens problemer mitt ansvar. Eller er de kanskje det?

En av de tingene som jeg føler at gir mening er å spre informasjon. Da får mine opplevelser en ringvirkning og flere blir oppmerksomme på det som skjer og de får dermed et lite ansvar for å gjøre noe. Dette «noe» kan for eksempel være å unngå å kjøpe produkter fra Israel, delta i en underskriftskampanje, melde deg inn i Palestina Komiteen eller en annen organisasjon som jobber med Palestina-spørsmålet, lese mer, lære mer, snakke mer.

Jeg har venner og venninner som gjerne vil høre om mine opplevelser, og det er flott, men hvor skal jeg begynne? Mitt forhold til Palestina er så uendelig todelt. Jeg vil si at det er fantastisk, at menneskene er gjestfrie, at maten er god, at landet er vakkert og at jeg har hatt det så bra. Men jeg vil også fortelle at situasjonen er forferdelig, at menneskene må tåle utenkelig urettferdighet og trakassering, at vann- og matsituasjonen er kritisk og at landet er ødelagt.

Min opplevelse var fantastisk, Palestinernes hverdag er grusom. 

Palestinsk vennskapelighet

Tiden flyr og vi er snart på vei hjem. At vi får være her i bare tre måneder er veldig dumt og alt for kort. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke blir her lenger, eller hvorfor skolen ikke har et semester som er lenger enn tre måneder? Det er rett og slett fordi Israel ikke gir oss studentvisum for å studere i Palestina, og derfor har jeg bare et 3månders turistvisum. Hvorfor får jeg ikke studentvisa av Israel, og hvorfor må jeg få visum av Israel for å være i Palestina lurer du kanskje på – det er noe av det okkupasjonen innebærer for den okkuperte staten Palestina.

Nok om det. Selv om 3 måneder ikke er lenge, har det vært et fantastisk opphold! Mye av dette grunnet palestinernes fantastiske vennskaplighet og gjestfrihet.

Vi blir alltid ønsket velkommen, vi blir invitert inn på te, folk er interesserte i hvor vi kommer fra og hvorfor vi er her og er så å si alltid hjelpsomme og hyggelige med oss.

Her er et eksempel på en av opplevelsene som bekrefter dette:
Det var søndag og jeg og Maren hadde bestemt oss for at vi ville finne på noe. Planen var å dra til den lille byen Taibe hvor Palestinas eneste øl-bryggeri befinner seg. Før vi la i vei sjekket Simi, vår tyske venninne, om bryggeriet var åpent på søndager – noe det dessverre ikke er.

Litt rådville, men fortsatt lystne på et eventyr som ikke tok hele dagen bestemte vi oss for å møtes i Ramallah og legge en plan. Kl.12.30 møtte vi Simi og vår palestinske venn Ibrahim på torget. Simi hadde lest om noen ruiner som ligger i en by rett utenfor Ramallah og vi bestemte oss derfor for å dra av gårde dit. Ibrahim, som heller aldri hadde vært i landsbyen, synes det var en rar ide å dra til denne bitte lille landsbyen hvor det ikke er noe å gjøre, men ble allikevel med de eventyrlystne europeerne på tur.

Vi spurte oss fram til riktig busstasjon og hoppet på første buss. På bussen dit spurte en hyggelig mann oss om hvor jeg kom fra og hva vi skulle. Jeg svarte at vi skulle se på ruinene. Mannen tilbød seg raskt å være guiden vår og vi takket glade ja! Landsbyen ligger rett utenfor Ramallah, men på grunn av en stor ulovlig bosetning er den originale veien borte og turen tar 40 minutter isteden for 10.

Framme i landsbyen kjørte bussjåføren en omvei for å slippe oss av rett ved ruinene, som, for å være helt ærlig, ikke var spesielt interessante.

Vår lokale guide fortalte oss historien til området og avslørte at han faktisk er arkeolog og har bodd i USA i mange år. Han var derfor svært god i engelsk. Etter en kort liten rundtur ved ruinene tok han oss med rundt i landsbyen. Han pekte og forklarte og presenterete oss for noen venner som sto ute og jobbet på huset sitt. De inviterte oss inn og vi fikk kaffe, ta, kaker og ferskpresset olivenolje!

Det er palestinere i et nøtteskall! Verdens hyggeligste og velmenende folk! Så da fikk vi oss et lite guidet eventyr, uten å ha planlagt noe som helst.

Vi har mye å lære! Smil til folk du ikke kjenner, by på deg selv og en helt vanlig dag blir fort litt mer spesiell!

Bilder fra en fantastisk og hektisk hverdag

Tiden fly og timeplanen er full! Jeg har så lyst til å dele mer av hverdagen her, men tiden strekker ikke alltid helt til. Nå er vi inne i en intens eksamenperiode med to hjemmeksamner: Palestine Question og Modern and Contemporary Arab Thought, de skal leveres på mandag. På tirsdag er det muntlig avsluttende-eksamen i arabisk og på onsdag er det avsluttende-skriftlig eksamen. Det betyr altså at døgnet godt kunne hatt noen flere timen, men og at fra og med onsdag så har jeg kun to timer undervisning om dagen! Det skal bli deilig og litt rart :)

Fordi jeg prøver å ikke prokrastinere bort all tiden jeg har til å øve, så tenkte jeg at det er enklere å dele noen bilder med dere. Så her kommer noen glimt fra hverdagen min her i Palestina:

Pannekake frokost på fredager!

Ut på tur aldri sur!

På skoletur til Haifa

Jerusalem

På tur i Jericko - 36 grader! Puh!

Omvisning i Hebron, hvor ulovlige bosettere bor midt i byen.

Palestinerne i Hebron har hengt opp netting for å ikke få søppel kastet ned på markedet

Ferskpresset olivenolje og søt te hos en familie som spontant inviterte oss inn

Utflukt til Salfit, ulovlige bosetninger og boikott!

For noen uker siden dro vi på tur med PAS-studenter og to av lærerne våre: S’ad og Hanada til Salfit. Salfit er en region nesten midt på Vestbredden. Formålet med ekskursjonen var å få noen eksempler på hvordan Israelske bosetninger påvirker livet på Vestbredden. I regionen Salfit er det nemlig 18 palestinske landsbyer og hele 23 israelske bosetninger. 

Vår meget kunnskapsrike lærer og guide S'ad.

Dette vil si at nærværet av både bosettere og soldater er veldig høyt. Jeg skal fort forklare hva en bosetning er, ordet bosetning har jo ulike assosiasjoner for mange.

Tall fra 2012 viser at det da var 121 offisielt anerkjente bosetninger på Vestbredden. I tillegg til disse er det mange militære baser, som gjerne utvikler seg til å bli permanente bosetninger. Bosetningene varierer fra jordbrukssamfunn og grensebyer til urbane forsteder og nabolag med butikker, kjøpesentre, skoler og universiteter. Enkelte av bosetningene er rene industriområder.

Selv om bosetningene er offisielt anerkjent av staten Israel bryter de med folkeretten og er ulovlige. Flere FN-resolusjoner fordømmer bosetningene og krever at bosetterne flytter fra Vestbredden og at områdene de har tatt til seg på ulovlig vis, blir gitt tilbake til Palestinerne som har bodd der i flere generasjoner tidligere.

På turen besøkte vi en mann som bor inne i en israelsk bosetning sammen med familien sin. Han har nektet å flykte og stått i mot alle angrepene som bosetterne har utsatt han for og alle utkastningsforsøkene de israelske soldatene har arrangert. Nå står huset hans mellom et gjerde inn til bosetningen og muren. Ved muren er det en liten port, som israelske soldater krever at holdes låst, som leder inn til huset hans. Det er svært krevende å bo der og han har nå 1/10 av landet sitt igjen. Jeg tror ikke jeg har møtt en mer standhaftig person i hele mitt liv.

Porten inn til huset og familien. Porten må holdes låst og de har bare en nøkkel. Huset i bakgrunnen er bosetternes.

 

Muren skiller familien fra resten av Palestina, på den andre siden av huset ligger bosetningen.

På grunn av israelske veisperrer måtte vi kjøre flere omveier for å komme oss til Salfit. En veisperre vil si at det er satt opp en bom på den vanlige veien, men at vi kan kjøre rundt og benytte oss av trange og dårlige småveier for å komme oss til samme punkt. Dette betyr at veisperren ikke hindrer folk i å komme seg fra A til B, men at det er mer kronglete og tar lenger tid.

I steden for 20 sekunder, måtte vi kjøre 10 minutter ekstra.

I Salfit fikk vi møte ordføreren som fortalte oss om hvordan bosetningene og det militære nærværet påvirker regionen. Flere av bedriftene på industribosetningene har flyttet fra Israel fordi produksjonen og arbeidsforholdene på fabrikkene bryter israelske lover. På Vestbredden følges ingen lover og dårlige arbeidsforhold og miljøforurensning preger industrien. 

Elv av kloakk som renner gjennom olivenlunder, beitemark og landsby.

De lovløse forholdene utnyttes ikke bare av fabrikkene som ligger i bosetningene. Flere israelske bedrifter dumper giftige avfallstoffer på Vestbredden, istedenfor å håndtere det farlige avfallet slik loven i Israel krever.

I tillegg til disse miljøgiftene som forgifter både land og vann har flere av bosetningene dårlige eller ikke-eksisterende kloakksystemer. Det betyr at kloakken ledes ut av bosetningen, men ikke lenger. Dermed renner det åpen kloakk ned til de palestinske landsbyene. På bussturen gjennom Salfit kunne vi se de åpne elvene med kloakk og søppel. Rundt og i kloakken beiter kyr og andre husdyr. Dette betyr at kloakken ikke bare forurenser naturen i området, men også ledes videre inn i maten til befolkningen i landsbyene. 

Ordføreren kunne fortelle om forhøyde tilfeller av kreft og andre sykdommer som kan spores tilbake til denne forurensningen. 

Liten del av industriområdet på okupert land (bildet er hentet her).

Før jeg kom hit viste jeg godt at det fantes mange fabrikker her, som produserer produkter som selges i Europa og Norge. Jeg viste også at disse fabrikkene, som resten av bosetningene, er ulovlige og bryter folkeretten direkte. Med dette i bakhodet har jeg sett for meg at fabrikkene derfor ville være skjulte og diskre – de bryter jo faktisk lover som hele verden er enige om. Som dere sikkert skjønner er dette ikke tilfelle. Langs store fine veier ligger det store fabrikker med merkevareskilter blinkende i solen. Det er overhode ingen hemmelighet at disse fabrikkene er her, tvært imot virker det som de er stolte over å være der. Med vanntro i øynene kjørte vi forbi store industriområder som pøser miljøgifter rett ut i naturen og beitemarker. 

For meg blir det enda mer uforståelig og jeg blir enda mer sint og frustrert når jeg ser og hører hvordan bosetninger: land som er regelrett stjålet og brutalt tatt bort fra de rettmessige eierne, misbrukes og hvordan bosettere åpenlyst begår kriminelle handlinger. Det er ikke vanskelig å bevise hva som skjer her og da burde det heller ikke være så vanskelig for verdenssamfunnet å ikke bare fordømme, men å faktisk handle! 

  

Et svært viktig virkemiddel vi som forbrukere kan, burde og må bruke er boikott – vær obs når du handler. Selv i matvarebutikken finnes det varer som avokado, poteter, appelsiner og andre frukt og grønnsaker som kommer enten fra ulovlige bosetningene eller fra Israel – dette skal være merket og alle strekkoder som starter med 729 er israelskproduserte varer. 

Dette er ikke en situasjon det er vanskelig å ta et standpunkt til, her er det forskjell mellom rett og galt!

Mer informasjon om boikott finner du er: http://palestinakomiteen.no/boikott-israel/

Ha en god helg – boikott Israel!

Birzeit - Her skal vi leve, her skal vi bo!

Her kommer et lite innlegg om byen vi bor i og leiligheten vår.

Den første dagen på Birzeit universitet fikk vi møte de andre studentene som tar fag i PAS-programmet sånn som oss. Gruppen har studenter fra blant annet Tyskland, Korea, Japan, USA, Brasil, Sverige, Danmark, Spania. Vi er altså en svært internasjonal gruppe, og det er gøy! 

Etter en introduksjon av programmet, universitetet og noen prosjekter vi kan jobbe frivillig med, spiste vi god palestinsk mat og så fikk vi møte huseieren vår. 

Jeg og Maren får bo sammen i en leilighet i Birzeit by. Huseieren vår, la oss kalle henne Turid, bor i førsteetasje med foreldrene sine, mens broren bor i andre etasje med sin familie. I tredje etasje bor vi i en kjempe stor og fin leilighet! 

Her har vi hvert vårt store rom, stort kjøkken, stue og spisestue, bad, tv og internett. Leiligheten er så stor at det nesten er litt tomt her! Både jeg og Maren er veldig fornøyde med å få bo sammen og at vi bor i samme hus som en familie. Turid har ingen barn selv, men hun har to brødre som har unger.

Kjøkkenet vårt

Her spiser vi frokost hver dag!

Stua vår

Her spiser vi middag!

 Den første kvelden delte vi en norsk melkesjokolade med familien og drakk te. Turid fortalte oss litt om byen og familien og vi snakket litt med barna i huset – de er overraskende gode i engelsk og kan nok bli gode arabisklærere for oss.

Byen Birzeit er en ganske liten og rolig by. Vi har inntrykk av at majoriteten av innbyggerne er kristne, og det selges faktisk alkohol i butikkene her! Byen har en fin liten gamleby, mange restauranter og kafeer, butikker og supermarkeder. Over alt hvor vi går ønsker folk oss velkommen og er hyggelige og hjelpsomme. 

Byen har en stor kirke og flere moskeer. Morgenrutinen er derfor å våkne til bønn fra minareten i 4-5tiden, sove videre til 6 – da kimer kirkeklokkene litt, så er det relativt stille til de forsetter igjen 07.05. Det er altså ikke noen fare for å forsove seg. 

Utsikt fra soveromsvinduet mitt

Utsikt fra kjøkkenvinduet

Leiligheten vår ligger på en høyde og vi har fantastisk utsikt. Det tar ca.30 minutter å gå til skolen, og selv om det går busser som koster ca.4kr pleier vi å gå til universitetet. Om morgenen er det deilig og mildt og det er godt å våkne med en gåtur. På veien møter vi som regel andre PAS-studenter som går, mens vi får rare blikk fra palestinerne som kanskje tror at vi ikke har skjønt at det faktisk går opptil flere busser. 

Nå har vi vært her i litt over en uke og tiden flyr, samtidig som jeg føler at vi har vært her lenge. Timeplanen er full og det er alltid noe å finne på – så en ny oppdatering kommer plutselig. 

Håper alle har det bra hjemme! 

Bonusbilde av nabolagets nyeste medlem!