Dette skrev jeg omtrent to måneder etter at jeg kom hjem fra Vestbredden:
Nå er det snart to måneder siden jeg dro
over grensen fra Vestbredden, gjennom Israel og hjem til Norge. Etter å ha vært
borte i en lengre periode er det alltid litt rart å komme tilbake til det gamle
vante. For meg har det vært 3 innholdsrike, lærerike og spennende måneder og
jeg har opplevd masse; hjemme er det meste som før. Noen nye stoler på
kjøkkenet, ny årstid, noen nye reklamer på TVen, men ellers er det meste som
det alltid har vært.
Å komme tilbake til studielivet i Bergen
var nesten enda rarere. Her føler jeg at jeg bare har vært borte noen uker, og
når folk kommenterer at jeg er «tilbake» synes jeg nesten at det er rart – for
jeg har jo bare vært borte i sommerferien sånn som dem? Eller helt sånn var det
jo ikke.
Hele oppholdet i Palestina føles både så
nært og fjernt på samme tid. Det er som
om hele opplevelsen tilhører en annen virkelighet og at tiden hjemme stoppet
mens jeg var borte. Det er fint og litt rart at et halvt år kan være så mye og
så lite på samme tid.
Albumet med bilder som jeg la ut på
facebook heter «When you are aware, you have a responsibility to act», men det
er ikke alltid like lett å gjøre noe som føles meningsfullt. Jeg er så liten og
verdens problemer er så uendelig store og uløselige, og selv om jeg mener at
man har et handlingsansvar når man vet at ting ikke er som de skal så er ikke
verdens problemer mitt ansvar. Eller er de kanskje det?
En av de tingene som jeg føler at gir
mening er å spre informasjon. Da får mine opplevelser en ringvirkning og flere
blir oppmerksomme på det som skjer og de får dermed et lite ansvar for å gjøre
noe. Dette «noe» kan for eksempel være å unngå å kjøpe produkter fra Israel,
delta i en underskriftskampanje, melde deg inn i Palestina Komiteen eller en
annen organisasjon som jobber med Palestina-spørsmålet, lese mer, lære mer,
snakke mer.
Jeg har venner og venninner som gjerne vil
høre om mine opplevelser, og det er flott, men hvor skal jeg begynne? Mitt
forhold til Palestina er så uendelig todelt. Jeg vil si at det er fantastisk,
at menneskene er gjestfrie, at maten er god, at landet er vakkert og at jeg har
hatt det så bra. Men jeg vil også fortelle at situasjonen er forferdelig, at
menneskene må tåle utenkelig urettferdighet og trakassering, at vann- og matsituasjonen
er kritisk og at landet er ødelagt.
Min opplevelse var fantastisk,
Palestinernes hverdag er grusom.
