Denne teksten ble publisert i Studvest i uke 18, 2016 og ble skrevet da jeg var praktikant ved den norske ambassaden i Myanmar våren 2016.
Svetten renner, hjertet pumper og jeg er så
varm at det nesten svartner for meg. Gjennom sammenbitte tenner presser jeg
luft ut, mens jeg slår underarmen så hardt jeg kan mot boksebagen. «Left,
right, uppercut» nesten mumler treneren, som støtter boksebagen og også biter
tenne sammen. Ikke fordi han er sliten, men fordi munnen hans er full av rødt
spytt fordi han tygger betelnøtt. Selv om sola har gått ned for en time siden
er det rundt 30 grader og mellom slagene lurer jeg på om det egentlig er sunt å
trene i denne varmen.
Jeg er i Myanmar og Myanmar Lethwei – boksing
der det meste er lov, har blitt en del av uken min. Foreløpig slåss jeg kun mot
egen kondisjon og psyke, mens en rekke av klubbens medlemmer er noen av
Myanmars beste og har stadig både fått og delt ut blåveiser og sprukne
overlepper. De er ikke de eneste som sloss. Fram til for et par uker siden satt
det flere hundre politiske fanger i Myanmarske fengsler, enten dømt til lange
soningstider eller i vente på en rettssak som aldri tar slutt. Blant de
politiske fangene er mange studenter som har demonstrert fredelig mot nye
utdanningslover. Da den nye regjeringen trådde i kraft ble heldigvis mange av
fangene sluppet fri og det internasjonale samfunnet, samt befolkningen i
Myanmar håper at dette er starten på en reell demokratisering av landet.
Myanmar, tidligere kalt Burma, har vært et av
verdens mest lukkede land, er et av verdens fattigste og det pågår fortsatt
væpnet konflikt mellom etniske grupper og den statlige militære hæren i flere
områder av landet. I november i fjor vant Aung San Suu Kyis parti National
League for Democracy valget og denne våren har partiet dannet regjering. Landet
er i forandring og forventningene blant befolkningen og det internasjonale
samfunnet er store.
Jeg er ikke i Myanmar hovedsakelig for å
bokse, jeg er en av to studentpraktikanter på den norske ambassaden. I Myanmar
har den norske ambassaden tatt ledelsen i et helt unikt prosjekt der de
nordiske ambassadene eller diplomatiske tilstedeværelsene deler kontorer og
administrasjon. Vi er fire land samlet i åpent kontorlandskap i The Nordic
House, noe som gir meg som praktikant mulighet til å se hvordan den norske og
de nordiske landene arbeider utenriks. Som praktikant er ingen dag lik. Den ene
dagen er jeg med på spennende møter i regi av FN, en partnerorganisasjon eller
NGO, mens jeg andre dager jobber med hjemmeside eller arkiv. Ambassaden har i
tillegg til ambassadøren kun tre diplomater, dermed får en som praktikant ofte
store oppgaver og mulighet til å jobbe selvstendig. Det er både spennende og
utfordrende.
I bakgården, der boksetimene blir holdt,
nærmer klokken seg åtte. Treneren åpner og knyter loghyen sin, tøystykket han
har rundt beina, på nytt. Selv om mye på rekordtid har blitt endret og modernisert
i dette mangfoldige landet er en del tradisjoner holdt vedlike. De fleste
kvinner og menn går med det tradisjonelle loghy-skjørtet, kvinner og barn går
med tanaka i ansiktet; en gul krem laget av bark, de fleste tygger betelnøtt og
å være politisk aktiv er ikke helt uproblematisk.
Gjennomvåt av svette takker jeg for timen,
rusler ut i gata, får tak i en taxi, avtaler pris og suser av gårde uten bilbelte
og bekymringer. Jeg er halvveis i praktikantoppholdet og tiden i dette
spennende landet går skremmende fort!
