Palestinsk vennskapelighet

Tiden flyr og vi er snart på vei hjem. At vi får være her i bare tre måneder er veldig dumt og alt for kort. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke blir her lenger, eller hvorfor skolen ikke har et semester som er lenger enn tre måneder? Det er rett og slett fordi Israel ikke gir oss studentvisum for å studere i Palestina, og derfor har jeg bare et 3månders turistvisum. Hvorfor får jeg ikke studentvisa av Israel, og hvorfor må jeg få visum av Israel for å være i Palestina lurer du kanskje på – det er noe av det okkupasjonen innebærer for den okkuperte staten Palestina.

Nok om det. Selv om 3 måneder ikke er lenge, har det vært et fantastisk opphold! Mye av dette grunnet palestinernes fantastiske vennskaplighet og gjestfrihet.

Vi blir alltid ønsket velkommen, vi blir invitert inn på te, folk er interesserte i hvor vi kommer fra og hvorfor vi er her og er så å si alltid hjelpsomme og hyggelige med oss.

Her er et eksempel på en av opplevelsene som bekrefter dette:
Det var søndag og jeg og Maren hadde bestemt oss for at vi ville finne på noe. Planen var å dra til den lille byen Taibe hvor Palestinas eneste øl-bryggeri befinner seg. Før vi la i vei sjekket Simi, vår tyske venninne, om bryggeriet var åpent på søndager – noe det dessverre ikke er.

Litt rådville, men fortsatt lystne på et eventyr som ikke tok hele dagen bestemte vi oss for å møtes i Ramallah og legge en plan. Kl.12.30 møtte vi Simi og vår palestinske venn Ibrahim på torget. Simi hadde lest om noen ruiner som ligger i en by rett utenfor Ramallah og vi bestemte oss derfor for å dra av gårde dit. Ibrahim, som heller aldri hadde vært i landsbyen, synes det var en rar ide å dra til denne bitte lille landsbyen hvor det ikke er noe å gjøre, men ble allikevel med de eventyrlystne europeerne på tur.

Vi spurte oss fram til riktig busstasjon og hoppet på første buss. På bussen dit spurte en hyggelig mann oss om hvor jeg kom fra og hva vi skulle. Jeg svarte at vi skulle se på ruinene. Mannen tilbød seg raskt å være guiden vår og vi takket glade ja! Landsbyen ligger rett utenfor Ramallah, men på grunn av en stor ulovlig bosetning er den originale veien borte og turen tar 40 minutter isteden for 10.

Framme i landsbyen kjørte bussjåføren en omvei for å slippe oss av rett ved ruinene, som, for å være helt ærlig, ikke var spesielt interessante.

Vår lokale guide fortalte oss historien til området og avslørte at han faktisk er arkeolog og har bodd i USA i mange år. Han var derfor svært god i engelsk. Etter en kort liten rundtur ved ruinene tok han oss med rundt i landsbyen. Han pekte og forklarte og presenterete oss for noen venner som sto ute og jobbet på huset sitt. De inviterte oss inn og vi fikk kaffe, ta, kaker og ferskpresset olivenolje!

Det er palestinere i et nøtteskall! Verdens hyggeligste og velmenende folk! Så da fikk vi oss et lite guidet eventyr, uten å ha planlagt noe som helst.

Vi har mye å lære! Smil til folk du ikke kjenner, by på deg selv og en helt vanlig dag blir fort litt mer spesiell!

Bilder fra en fantastisk og hektisk hverdag

Tiden fly og timeplanen er full! Jeg har så lyst til å dele mer av hverdagen her, men tiden strekker ikke alltid helt til. Nå er vi inne i en intens eksamenperiode med to hjemmeksamner: Palestine Question og Modern and Contemporary Arab Thought, de skal leveres på mandag. På tirsdag er det muntlig avsluttende-eksamen i arabisk og på onsdag er det avsluttende-skriftlig eksamen. Det betyr altså at døgnet godt kunne hatt noen flere timen, men og at fra og med onsdag så har jeg kun to timer undervisning om dagen! Det skal bli deilig og litt rart :)

Fordi jeg prøver å ikke prokrastinere bort all tiden jeg har til å øve, så tenkte jeg at det er enklere å dele noen bilder med dere. Så her kommer noen glimt fra hverdagen min her i Palestina:

Pannekake frokost på fredager!

Ut på tur aldri sur!

På skoletur til Haifa

Jerusalem

På tur i Jericko - 36 grader! Puh!

Omvisning i Hebron, hvor ulovlige bosettere bor midt i byen.

Palestinerne i Hebron har hengt opp netting for å ikke få søppel kastet ned på markedet

Ferskpresset olivenolje og søt te hos en familie som spontant inviterte oss inn

Utflukt til Salfit, ulovlige bosetninger og boikott!

For noen uker siden dro vi på tur med PAS-studenter og to av lærerne våre: S’ad og Hanada til Salfit. Salfit er en region nesten midt på Vestbredden. Formålet med ekskursjonen var å få noen eksempler på hvordan Israelske bosetninger påvirker livet på Vestbredden. I regionen Salfit er det nemlig 18 palestinske landsbyer og hele 23 israelske bosetninger. 

Vår meget kunnskapsrike lærer og guide S'ad.

Dette vil si at nærværet av både bosettere og soldater er veldig høyt. Jeg skal fort forklare hva en bosetning er, ordet bosetning har jo ulike assosiasjoner for mange.

Tall fra 2012 viser at det da var 121 offisielt anerkjente bosetninger på Vestbredden. I tillegg til disse er det mange militære baser, som gjerne utvikler seg til å bli permanente bosetninger. Bosetningene varierer fra jordbrukssamfunn og grensebyer til urbane forsteder og nabolag med butikker, kjøpesentre, skoler og universiteter. Enkelte av bosetningene er rene industriområder.

Selv om bosetningene er offisielt anerkjent av staten Israel bryter de med folkeretten og er ulovlige. Flere FN-resolusjoner fordømmer bosetningene og krever at bosetterne flytter fra Vestbredden og at områdene de har tatt til seg på ulovlig vis, blir gitt tilbake til Palestinerne som har bodd der i flere generasjoner tidligere.

På turen besøkte vi en mann som bor inne i en israelsk bosetning sammen med familien sin. Han har nektet å flykte og stått i mot alle angrepene som bosetterne har utsatt han for og alle utkastningsforsøkene de israelske soldatene har arrangert. Nå står huset hans mellom et gjerde inn til bosetningen og muren. Ved muren er det en liten port, som israelske soldater krever at holdes låst, som leder inn til huset hans. Det er svært krevende å bo der og han har nå 1/10 av landet sitt igjen. Jeg tror ikke jeg har møtt en mer standhaftig person i hele mitt liv.

Porten inn til huset og familien. Porten må holdes låst og de har bare en nøkkel. Huset i bakgrunnen er bosetternes.

 

Muren skiller familien fra resten av Palestina, på den andre siden av huset ligger bosetningen.

På grunn av israelske veisperrer måtte vi kjøre flere omveier for å komme oss til Salfit. En veisperre vil si at det er satt opp en bom på den vanlige veien, men at vi kan kjøre rundt og benytte oss av trange og dårlige småveier for å komme oss til samme punkt. Dette betyr at veisperren ikke hindrer folk i å komme seg fra A til B, men at det er mer kronglete og tar lenger tid.

I steden for 20 sekunder, måtte vi kjøre 10 minutter ekstra.

I Salfit fikk vi møte ordføreren som fortalte oss om hvordan bosetningene og det militære nærværet påvirker regionen. Flere av bedriftene på industribosetningene har flyttet fra Israel fordi produksjonen og arbeidsforholdene på fabrikkene bryter israelske lover. På Vestbredden følges ingen lover og dårlige arbeidsforhold og miljøforurensning preger industrien. 

Elv av kloakk som renner gjennom olivenlunder, beitemark og landsby.

De lovløse forholdene utnyttes ikke bare av fabrikkene som ligger i bosetningene. Flere israelske bedrifter dumper giftige avfallstoffer på Vestbredden, istedenfor å håndtere det farlige avfallet slik loven i Israel krever.

I tillegg til disse miljøgiftene som forgifter både land og vann har flere av bosetningene dårlige eller ikke-eksisterende kloakksystemer. Det betyr at kloakken ledes ut av bosetningen, men ikke lenger. Dermed renner det åpen kloakk ned til de palestinske landsbyene. På bussturen gjennom Salfit kunne vi se de åpne elvene med kloakk og søppel. Rundt og i kloakken beiter kyr og andre husdyr. Dette betyr at kloakken ikke bare forurenser naturen i området, men også ledes videre inn i maten til befolkningen i landsbyene. 

Ordføreren kunne fortelle om forhøyde tilfeller av kreft og andre sykdommer som kan spores tilbake til denne forurensningen. 

Liten del av industriområdet på okupert land (bildet er hentet her).

Før jeg kom hit viste jeg godt at det fantes mange fabrikker her, som produserer produkter som selges i Europa og Norge. Jeg viste også at disse fabrikkene, som resten av bosetningene, er ulovlige og bryter folkeretten direkte. Med dette i bakhodet har jeg sett for meg at fabrikkene derfor ville være skjulte og diskre – de bryter jo faktisk lover som hele verden er enige om. Som dere sikkert skjønner er dette ikke tilfelle. Langs store fine veier ligger det store fabrikker med merkevareskilter blinkende i solen. Det er overhode ingen hemmelighet at disse fabrikkene er her, tvært imot virker det som de er stolte over å være der. Med vanntro i øynene kjørte vi forbi store industriområder som pøser miljøgifter rett ut i naturen og beitemarker. 

For meg blir det enda mer uforståelig og jeg blir enda mer sint og frustrert når jeg ser og hører hvordan bosetninger: land som er regelrett stjålet og brutalt tatt bort fra de rettmessige eierne, misbrukes og hvordan bosettere åpenlyst begår kriminelle handlinger. Det er ikke vanskelig å bevise hva som skjer her og da burde det heller ikke være så vanskelig for verdenssamfunnet å ikke bare fordømme, men å faktisk handle! 

  

Et svært viktig virkemiddel vi som forbrukere kan, burde og må bruke er boikott – vær obs når du handler. Selv i matvarebutikken finnes det varer som avokado, poteter, appelsiner og andre frukt og grønnsaker som kommer enten fra ulovlige bosetningene eller fra Israel – dette skal være merket og alle strekkoder som starter med 729 er israelskproduserte varer. 

Dette er ikke en situasjon det er vanskelig å ta et standpunkt til, her er det forskjell mellom rett og galt!

Mer informasjon om boikott finner du er: http://palestinakomiteen.no/boikott-israel/

Ha en god helg – boikott Israel!

Birzeit - Her skal vi leve, her skal vi bo!

Her kommer et lite innlegg om byen vi bor i og leiligheten vår.

Den første dagen på Birzeit universitet fikk vi møte de andre studentene som tar fag i PAS-programmet sånn som oss. Gruppen har studenter fra blant annet Tyskland, Korea, Japan, USA, Brasil, Sverige, Danmark, Spania. Vi er altså en svært internasjonal gruppe, og det er gøy! 

Etter en introduksjon av programmet, universitetet og noen prosjekter vi kan jobbe frivillig med, spiste vi god palestinsk mat og så fikk vi møte huseieren vår. 

Jeg og Maren får bo sammen i en leilighet i Birzeit by. Huseieren vår, la oss kalle henne Turid, bor i førsteetasje med foreldrene sine, mens broren bor i andre etasje med sin familie. I tredje etasje bor vi i en kjempe stor og fin leilighet! 

Her har vi hvert vårt store rom, stort kjøkken, stue og spisestue, bad, tv og internett. Leiligheten er så stor at det nesten er litt tomt her! Både jeg og Maren er veldig fornøyde med å få bo sammen og at vi bor i samme hus som en familie. Turid har ingen barn selv, men hun har to brødre som har unger.

Kjøkkenet vårt

Her spiser vi frokost hver dag!

Stua vår

Her spiser vi middag!

 Den første kvelden delte vi en norsk melkesjokolade med familien og drakk te. Turid fortalte oss litt om byen og familien og vi snakket litt med barna i huset – de er overraskende gode i engelsk og kan nok bli gode arabisklærere for oss.

Byen Birzeit er en ganske liten og rolig by. Vi har inntrykk av at majoriteten av innbyggerne er kristne, og det selges faktisk alkohol i butikkene her! Byen har en fin liten gamleby, mange restauranter og kafeer, butikker og supermarkeder. Over alt hvor vi går ønsker folk oss velkommen og er hyggelige og hjelpsomme. 

Byen har en stor kirke og flere moskeer. Morgenrutinen er derfor å våkne til bønn fra minareten i 4-5tiden, sove videre til 6 – da kimer kirkeklokkene litt, så er det relativt stille til de forsetter igjen 07.05. Det er altså ikke noen fare for å forsove seg. 

Utsikt fra soveromsvinduet mitt

Utsikt fra kjøkkenvinduet

Leiligheten vår ligger på en høyde og vi har fantastisk utsikt. Det tar ca.30 minutter å gå til skolen, og selv om det går busser som koster ca.4kr pleier vi å gå til universitetet. Om morgenen er det deilig og mildt og det er godt å våkne med en gåtur. På veien møter vi som regel andre PAS-studenter som går, mens vi får rare blikk fra palestinerne som kanskje tror at vi ikke har skjønt at det faktisk går opptil flere busser. 

Nå har vi vært her i litt over en uke og tiden flyr, samtidig som jeg føler at vi har vært her lenge. Timeplanen er full og det er alltid noe å finne på – så en ny oppdatering kommer plutselig. 

Håper alle har det bra hjemme! 

Bonusbilde av nabolagets nyeste medlem!

Utreise og grensepost.

Hei Bloggen! (den var til deg Frida <3)

Klokken er sju og fra nærmeste minaret runger syngende bønn. Jeg er på plass i Palestina og er klar for å sette i gang mitt utvekslingssemester på Birzeit Universitet. Her skal jeg lære arabisk og mer om Palestina og den arabiske kulturen. Jeg skal delta i PAS-programmet sammen med ca.25 andre utvekslingsstudenter fra hele verden. 

Tirsdag 02.september dro jeg, Maren og Halvor fra Oslo til Tel Aviv og videre til Jerusalem. Vi fryktet at vi skulle bli stoppet på flyplassen i Tel Aviv fordi Israel ikke liker at internasjonale studenter drar til Palestina. Med skrekkhistorier om avhør, grundige kroppsvisiteringer og ti års utestengelse i tankene, stilte vi oss spente i køen på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. 

Etter litt venting tok mannen i skranken passene våre og spurte sløvt om hva vi skulle og hvor lenge vi skulle være i Israel. Godt forberedt svarte vi kort: turisme og 3mnd. Vakten skannet passene våre og skulte skeptisk på oss og lurte på hvor mange ganger vi hadde vært her før. Etter å ha snakket med mannen i skranken ved siden av tok han en rask telefon og vi ble henvist til et venterom, mens passene våre ble gitt videre til en annen vakt.

Jeg hadde ikke akkurat hvilepuls i utgangspunktet og da vi ble henvist til venterommet økte pulsen ytterligere. En ting var at vi nå kanskje ble sendt i retur og utestengt, men forhør, arrest og kjip behandling frister ikke veldig etter 14 timers reise.  

På venterommet satt det en ganske oppgitt russisk familie og noen mer tålmodige arabere. Mens flere vakter kom inn og stilte oss og de andre spørsmål, sto det hele tiden en vakt ved inngangen og fulgte med på oss. Vi ble sittende på venterommet i ca. 45min. 

Vi svarte tydeligvis tilfredsstillende nok på en tredje vakt sine spørsmål – han spurte oss mer inngående om planene våre, økonomi og om vi hadde israelske venner. Vi svarte at vi ikke hadde noen faste planer, at vi sannsynligvis skulle dra og arbeide i en Kibbutz og at vi hadde noen israelske venner som de godt kunne ringe. Vakten ble så borte en liten stund til og så kom en fjerde vakt og ropte oss opp og vi fikk passene våre tilbake, med visum og lov til å dra inn i Israel. 

Med brusende blod og lyst til å hoppe av glede latet vi som ingenting og hentet bagasjen vår. Ute i ankomsthallen ventet sjåføren vår og vi kunne endelig puste lettet ut.  

Alt gikk som det skulle og vi slapp billig unna! Den første natten sov vi alle godt på hotellet vårt i Jerusalem.