Birzeit - Her skal vi leve, her skal vi bo!

Her kommer et lite innlegg om byen vi bor i og leiligheten vår.

Den første dagen på Birzeit universitet fikk vi møte de andre studentene som tar fag i PAS-programmet sånn som oss. Gruppen har studenter fra blant annet Tyskland, Korea, Japan, USA, Brasil, Sverige, Danmark, Spania. Vi er altså en svært internasjonal gruppe, og det er gøy! 

Etter en introduksjon av programmet, universitetet og noen prosjekter vi kan jobbe frivillig med, spiste vi god palestinsk mat og så fikk vi møte huseieren vår. 

Jeg og Maren får bo sammen i en leilighet i Birzeit by. Huseieren vår, la oss kalle henne Turid, bor i førsteetasje med foreldrene sine, mens broren bor i andre etasje med sin familie. I tredje etasje bor vi i en kjempe stor og fin leilighet! 

Her har vi hvert vårt store rom, stort kjøkken, stue og spisestue, bad, tv og internett. Leiligheten er så stor at det nesten er litt tomt her! Både jeg og Maren er veldig fornøyde med å få bo sammen og at vi bor i samme hus som en familie. Turid har ingen barn selv, men hun har to brødre som har unger.

Kjøkkenet vårt

Her spiser vi frokost hver dag!

Stua vår

Her spiser vi middag!

 Den første kvelden delte vi en norsk melkesjokolade med familien og drakk te. Turid fortalte oss litt om byen og familien og vi snakket litt med barna i huset – de er overraskende gode i engelsk og kan nok bli gode arabisklærere for oss.

Byen Birzeit er en ganske liten og rolig by. Vi har inntrykk av at majoriteten av innbyggerne er kristne, og det selges faktisk alkohol i butikkene her! Byen har en fin liten gamleby, mange restauranter og kafeer, butikker og supermarkeder. Over alt hvor vi går ønsker folk oss velkommen og er hyggelige og hjelpsomme. 

Byen har en stor kirke og flere moskeer. Morgenrutinen er derfor å våkne til bønn fra minareten i 4-5tiden, sove videre til 6 – da kimer kirkeklokkene litt, så er det relativt stille til de forsetter igjen 07.05. Det er altså ikke noen fare for å forsove seg. 

Utsikt fra soveromsvinduet mitt

Utsikt fra kjøkkenvinduet

Leiligheten vår ligger på en høyde og vi har fantastisk utsikt. Det tar ca.30 minutter å gå til skolen, og selv om det går busser som koster ca.4kr pleier vi å gå til universitetet. Om morgenen er det deilig og mildt og det er godt å våkne med en gåtur. På veien møter vi som regel andre PAS-studenter som går, mens vi får rare blikk fra palestinerne som kanskje tror at vi ikke har skjønt at det faktisk går opptil flere busser. 

Nå har vi vært her i litt over en uke og tiden flyr, samtidig som jeg føler at vi har vært her lenge. Timeplanen er full og det er alltid noe å finne på – så en ny oppdatering kommer plutselig. 

Håper alle har det bra hjemme! 

Bonusbilde av nabolagets nyeste medlem!

Utreise og grensepost.

Hei Bloggen! (den var til deg Frida <3)

Klokken er sju og fra nærmeste minaret runger syngende bønn. Jeg er på plass i Palestina og er klar for å sette i gang mitt utvekslingssemester på Birzeit Universitet. Her skal jeg lære arabisk og mer om Palestina og den arabiske kulturen. Jeg skal delta i PAS-programmet sammen med ca.25 andre utvekslingsstudenter fra hele verden. 

Tirsdag 02.september dro jeg, Maren og Halvor fra Oslo til Tel Aviv og videre til Jerusalem. Vi fryktet at vi skulle bli stoppet på flyplassen i Tel Aviv fordi Israel ikke liker at internasjonale studenter drar til Palestina. Med skrekkhistorier om avhør, grundige kroppsvisiteringer og ti års utestengelse i tankene, stilte vi oss spente i køen på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. 

Etter litt venting tok mannen i skranken passene våre og spurte sløvt om hva vi skulle og hvor lenge vi skulle være i Israel. Godt forberedt svarte vi kort: turisme og 3mnd. Vakten skannet passene våre og skulte skeptisk på oss og lurte på hvor mange ganger vi hadde vært her før. Etter å ha snakket med mannen i skranken ved siden av tok han en rask telefon og vi ble henvist til et venterom, mens passene våre ble gitt videre til en annen vakt.

Jeg hadde ikke akkurat hvilepuls i utgangspunktet og da vi ble henvist til venterommet økte pulsen ytterligere. En ting var at vi nå kanskje ble sendt i retur og utestengt, men forhør, arrest og kjip behandling frister ikke veldig etter 14 timers reise.  

På venterommet satt det en ganske oppgitt russisk familie og noen mer tålmodige arabere. Mens flere vakter kom inn og stilte oss og de andre spørsmål, sto det hele tiden en vakt ved inngangen og fulgte med på oss. Vi ble sittende på venterommet i ca. 45min. 

Vi svarte tydeligvis tilfredsstillende nok på en tredje vakt sine spørsmål – han spurte oss mer inngående om planene våre, økonomi og om vi hadde israelske venner. Vi svarte at vi ikke hadde noen faste planer, at vi sannsynligvis skulle dra og arbeide i en Kibbutz og at vi hadde noen israelske venner som de godt kunne ringe. Vakten ble så borte en liten stund til og så kom en fjerde vakt og ropte oss opp og vi fikk passene våre tilbake, med visum og lov til å dra inn i Israel. 

Med brusende blod og lyst til å hoppe av glede latet vi som ingenting og hentet bagasjen vår. Ute i ankomsthallen ventet sjåføren vår og vi kunne endelig puste lettet ut.  

Alt gikk som det skulle og vi slapp billig unna! Den første natten sov vi alle godt på hotellet vårt i Jerusalem.